Satt og tenkte litt da jeg så på dette bilde, uten hørerapparat fester jeg blikket mot fotografen og stolte vel på han som jeg gjorde med andre da jeg var liten.
Morfaren min kalte meg gulljente, ville hanmeg noe sa han alltid da jeg var på denne alderen kom og sett deg på fanget mitt.
Nå er jeg voksen og for stor å sitte på noens fang , tror ikke at jeg er for stor til å sitte på guds fang.
Men jordisk sett er jeg for stor...
Men da jeg var på tur med farmoren min og farfaren min fikk jeg alltid beskjed, kommer det eldre inn på bussen så reiser du deg Eli. Joda det skal jeg sa jeg.
Fredag den 17 Aug var jeg veldig uheldig og forstue foten min det kan jo ingen se, heller ikke at jeg er nyretransplantert eller ung uføre.
Kom inn på bussen sa jeg hadde forstua foten og var ung uføre, ikke en mine reaksjon fra noen som å reise seg fra ett sete.
Jaja tenkte jeg, får sette posene godt mellom beina og støtte meg slik jeg ikke skader venstre fot mer.
Da kom det fra en som satt på en såkalt bagasje sted som en sitter fra seg begger osv om jeg ville sitte der. Sa fint neitakk for jeg synes ikke noe om å sitte en slik plass...
Så dukket det en opp, du det er ett ledig sete her baki bussen. Så sa jeg jeg har forstua foten, kan ikke gå mens bussen er i fart. Så Kom det fra han de kan jeg ta , så støtter du deg bakover.
Da mistet jeg munn og mele , aldri om jeg trudde jeg skulle oppleve at noen hjalp en ung uføre, med en forstua fot bak i en buss.
Lurer om jeg må henge en lapp jeg er ung uføre og har lov å sitte på handicapplass på bussen...
Men ingen ser det usynlige...
Er det lov å håpe at det går an å lære unge barn og undom og reise seg på bussen.
Tankevekker vil jeg si det skulle ikke være nødvendig å vifte med uføretrygde kortet mitt, eller ha med krykker for at folk skal vise mer hensyn som just denne mannen som omtrent var like gammel som meg,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar